Sommeren er over. I hvert fall er den på hell. 

Livet har overrasket meg i sommer. Det har oppstått mye og jeg har erfart nye oppdagelser - Opplevelser denne sommeren har jeg måttet kjenne på "triggere". Ikke minst erkjenne at jeg har skikkelige ufine sider når de blusser opp i meg. 

Hva er en trigger? - "triggere" forteller meg hva som skjuler seg under overflaten. Det merkes på irritasjon og uønsket oppførsel, ja, jeg merker at jeg trekker meg tilbake i en beskyttelses-situasjon - når stemningen rundt meg er laber er det som om alarmsystemet inni kroppen min uler 24/7. 

Det har dreid seg om at jeg ikke takler enkelte situasjoner, enten vil jeg vekk fra en situasjon som kjennes "pressende" og vil vekk for å få helt fred. En av delene.  Kjennes dette kjent ut?

Oftest har det skjedd blant familie og de aller nærmeste :) 

Jeg oppdager nå hvordan "triggerne" mine og reaksjonsmønstrene igangsettes, kanskje dette er noe andre opplever også, vet ikke, men jeg vil skrive litt om hvordan jeg opplever det hele. 

Kan det være til hjelp så velger jeg å være åpen i hvert fall om hvordan jeg opplever det gjennom min egen prosess. 

Triggere settes i gang plutselig, rundt mennesker som liksom trigger noe i meg, egentlig så skjer dette kun i meg det har egentlig ingenting med noen andre å gjøre. Det kan plutselig skje gjennom en presset stresset situasjon, da er jeg litt på alerten og er anspent da ser jeg mer på oppførsel hos andre. Da "skyter" jeg tilbake på meg selv eller den personen for å håndtere følelsene når det skjer, kanskje jeg kjenner på at jeg ikke blir sett og lytter ikke på kroppens signaler om å roe ned. Jeg setter i hvert fall i gang med å beskytte meg selv mot uventede reaksjoner fra omverden. Et "Alarmsystem igangsettes inni i meg.

Personlig kjennes dette både frustrerende og ubekvemt å ikke kunne håndtere alt dette, 

håndtere mine egne følelser under pressede situasjoner. 

Oppdagelsen som healer

En trigger eller et reaksjonsmønster er personlig og noe en plutselig kjenner på. 

Du vet hva jeg mener det lille "stikket" som kjennes litt sviende som om en tornado bølge oppstår fra innsiden i visse situasjoner, sinne, sårhet, en beskyldning kan være nok, plutselig er det en følelse av noe som plutselig svir litt.. fra et øyeblikk til et annet kan en reaksjon oppstå. 

Det trenger ikke å være slik, men vi reagerer så forskjellig på situasjoner. Noen ganger kan det gå utover dynamikken i en relasjon og være en "dårlig match" mellom forskjellige personlige reaksjonsmønstre. Noen velger å ikke respondere og roer helt ned andre mennesker reagerer. 

Ofte reagerer vi på våre triggere ved at andres reaksjoner mot oss igangsettes i sin oppførsel. Gjennom å ha ubevisst satt det hele i gang så reagerer vi kanskje tilbake, til slutt er det blitt skapt en ond sirkel inni oss, vi er uansett katalysatoren for utfallet, for det gjentar seg gjennom alle forhold vi har. 

Helt til vi en dag oppdager oss selv i dette. 

Vi gjentar tingene helt til de blir oppdaget.

Helt til en dag du oppdager den lille "satan" av en trigger.  

Når den lille fornemmelsen ikke kan gjemme seg for deg lenger, da er det ingen vei tilbake. 

Når den er blitt oppdaget da er løpet kjørt for den lille stakkaren. 

Vi har valg når vi endelig har oppdaget oss selv i dette mønstret. 

Det å bli kjent med hvordan en trigger kjennes ut for akkurat deg er individuelt, det kan som oftes speiles i samvær med andre.  Det å ta ansvar for det som oppstår inni i deg, kjenne innover og se litt mer på det -  er rett og slett å ta ansvaret for deg selv i øyeblikket. Det er ren kjærlighet til deg selv.

Triggere tilhører ikke andre enn deg selv. 

Det å oppdage mønstrene er en indre oppdagelsesferd,  det gir mulighet til å se det unike i deg. På godt og vondt.

Når en anerkjenner følelsene på innsiden, hva skjer da? sårbarheten, skammen, dårlig selv-snakk," selv-dømming om "ikke god nok", dømming som oppstår gjør det mulig å anerkjenne kropp signalene.  Når kroppen blir tatt hensyn til mildner livet opp fra innsiden. Det myker opp triggerne og hjerterota. Men se etter følelsen, er du oppjaget så er det ingen grunn til å reagere, når du er rolig da kan du henvende deg til de gode følelsen igjen. Følelsen 

En trigger er personlig.

Vær god mot dem når de oppstår. 

Triggere sniker seg opp inni kroppen, jeg kan kjenne på irritasjon, stress, skam og maktesløshet. 

Det er overveldende når det skjer, fordi jeg ser ikke selv at jeg blir dratt inn i mitt eget "nettverk". og setter meg fast i mønstret jeg har skapt. "Klistret fast i ett edderkoppnett".

Når jeg beskytter meg selv overfor hva som skjer rundt meg, er jeg et "lite barn" som ikke blir sett eller lyttet til. Dette er en "trigger" som igjen trigges på noe jeg ikke strekker til i hver dagen, kroppens eget selv forsvar beskytter meg. for meg kan det være at jeg ikke er verdig nok, eller makter å stå i vanskelige utfordrende situasjoner. 

Nå ser jeg klarere at jeg hatt behov for å trekke meg tilbake som tidevannet.

Når jeg velger å se ting dypere så gir det mening og undersøke dette nærmere. Det gir mening.

Triggere er usynlige og skapte forventninger som skjuler seg inni kroppen i sinnet mitt.  

Det er overlevelsesstrategier jeg selv har skapt da jeg var barn. 

Jeg har blitt så vant med at de er der at jeg legger ikke merke til dem, jeg trenger dem ikke lenger, alt jeg vil er fred med meg selv. Men når en presset situasjon oppstår dukker de plutselig opp. 

De er nærmest blitt programmert inn i meg som et alarmsystem fra barndommen. 

Triggere er ikke "meg", det er kun noe som forteller at nå "skjer det". Jeg trenger ikke å ta den alarmen på alvor, jeg er trygg uansett. Jeg har ikke bruk for at kroppen reagerer. Så jeg kan tillate meg å være snill mot meg selv i min egen kropps-opplevelse.

Det har nok vært en hendelse fra da jeg var yngre hvor jeg ikke hadde noen å lene meg imot og kjente meg utrygg. For det som skjer når jeg er overveldet av ting så kjennes det ut som om teppe under meg blir røsket bort og jeg står på utrygg grunn. 

Har du kjent på det slik?

Det ligger enormt mye frihet som venter på den andre enden...når vi oppdager triggerne våre. Etter en trigger-oppdagelse oppdages også noe mer, våre gjentakende tanke "mønstre".  

Det å lene seg innover og være til stede for i deg selv tillater mykhet inn i livet ditt, som igjen er en enorm styrke, det å være god og tro mot det som skjer. Ikke reagere på det, men kjenne på det og ikke frykte hendelsen og flyte med følelsene. Kanskje anerkjenne triggere ved å si" der ja, der er du, kjenner deg nå, jeg har kontrollen her jeg og trenger ikke å passes på nå".   

Det er frihet når du erfarer at det hele går fort over.

For meg ga denne trigger læringen et nytt rotfeste,  tillate å være en venn med med mitt indre sinn om å ikke flykte. Det virker som om kroppen har bedt om dette i mange år. 

Det å være dypt kjærlig og ærlig mot seg selv når ubehageligheter skjer, skaper rom for at sløret letter. At det faktisk handler om å oppdage at det er mulig å lene seg imot en selv.

Det er jo alt vi har i øyeblikket. Kanskje jeg ikke har vært klar over at jeg måtte være ansvarlig for det som krevdes å bli oppdaget av meg.

Jeg kjenner på å eie æren for å vite mer om sannheten om meg selv og erkjenne forskjellen mellom hvordan det føles å bli trigget kontra og unngå og velge å ikke delta i mine egne følelser.

Vi er klare når vi er klare, men det er fint å utfordre oss selv litt mer, det å utvide en forståelse om vår mentale helse gjør at vi beveger oss fremover og ikke bremser oss selv.

---

Forstå mønstrene og inkludere dem

Min erfaring har vært at det å forstå mønstrene og inkludere dem, eller tillate dem, eller være romslige og åpne med dem, er det som fører til det vi kaller healing. 

Et annet ord for helbredelse kan være inkludering. Som er på linje med vår essensielle natur. Det er mye motstand i å skyve bort det som er oss, som mønstrene blir de statiske rundt og rundt. 

Dette for meg er grunnen til at det å kjenne din essensielle natur er en "nøkkeldel" av denne prosessen, fordi jo mer du vet det, jo mindre identifiserer du deg med mønstrene, som igjen lar deg forbli som ditt romslige selv med dem. Derved støtter du din forståelse av dem. Og derfor er det helbredende.

Alt jeg forteller er at ting endrer seg konstant når en velger å gå dypere i seg selv, når en velger å respektere og ære alle deler av en selv som ikke er så fint å la andre få se. Noen ganger kan ting bygge seg opp inni kroppen av stress og press og reagere på det, det er vondt å kjenne på å miste seg selv. 

Noen ganger må vi sette oss fast i gjørma for å innse leksa vi trenger å lære. 

At livet ikke ikke er ment for å gå i en konstant "loop".

Jeg tror på at å oppdage våre "mønstre" går vi oss ikke bort så ofte, det gjør at vi går tryggere og sterkere fremover, at det er en visshet om at livet holder oss at det går bra, det å være grei mot de sidene ved seg selv som ikke har så lyst til å dele med andre. At kroppen kjenner seg lyttet til. For signalene er der hele tiden. Det går ikke å unngå. Så fantastisk er vi faktisk blitt skapt. Vår visdom om oss selv er underliggende alt dette så ligger det der tilgjengelig hele tiden, urørt av hva enn vi trigges av.

Det er så mye kroppen og sinnet vil fortelle oss som vi velger å dytte unna. 

Motstand som bremser bevegelse er motstand som bremser livet.

Vik ikke unna stormen, flyt med uten frykt, snart er det hele over.

Du er helt unik din indre opplevelse og det er helbredende og anerkjenne det.

--

Ta vare, 

Elene

♥️❤️💜