"Det krever så mye guts for å skjelve. Det krever så mye skjelving for å elske."

"Det krever så mye guts for å skjelve. Det krever så mye skjelving for å elske."
—Andrea Gibson

Hun beskriver tilstedeværelse så nært og intimt. Tillate frykt å skinne igjennom, tillate alle følelser, tillate det indre mørke og lys møtes. Tillate det mørke i oss å uttrykke seg. Møte fryktens skjelving i pusten, tillate det å snakke.

Det er en dyp kjærlighet som lever i det møte.

Jeg har holdt på et stille sted i meg selv så lenge, gjemt bak veggene jeg bygde for å føle meg trygg. Jeg ønsket å holde meg selv trygg, beskytte meg mot å bli for mye, for sårbar. Men ved å gjøre det, skjøv jeg bort selve skjelvingen som ba om å bli kjent.

Selv nå kjenner jeg frykten.
Jeg er fortsatt redd.
Jeg holder fortsatt tilbake.
Tanken på å overgi meg til skjelvingen føles som å gå inn i noe enormt og ukjent—noe som kan fortære meg hvis jeg lar det.

Jeg pleide å tro at jeg måtte holde på alt sammen. Jeg dyttet bort tårene, skjelvingen—redd for at hvis jeg lot dem komme, kunne jeg falle fra hverandre.

Men jeg lærer sakte at skjelvingen er kroppens måte å fortelle meg sannheten på.
At å føle dypt er ikke å falle fra hverandre, men å falle inn i kjærligheten.
Inn i mykheten, og la den få tale.
Det er en overgivelse jeg lærer å stole på.

Og i dag, inviterer deg til å gjøre det samme—å falle inn i mykheten av din egen skjelving. Å la frykten få tale, å la lyset møte mørket, og å oppdage den dype kjærligheten som lever der, klar til å ta imot deg. Ta imot livets hvisking: Du er klar til å elske.

Varm hilsen

Elene