Fra å gjemme seg i stillhet til skjønnheten i det sanne uttrykket

Det var en gang jeg gjemte meg i stillheten. Jeg trodde at ordene mine ikke var gode nok, at det jeg hadde å si ikke hadde noen reell betydning. Jeg var en slags "kameleon i omgivelsene", fordreide meg for å passe inn i rom der jeg ikke hørte hjemme. Jeg trodde at det å blande seg inn, ikke skille seg ut, var den eneste måten å overleve på. Frykten for å være annerledes, for å bli virkelig sett, holdt meg innestengt i en dans av en "people-pleaser", og for hvert steg gjorde jeg meg selv mindre, mindre synlig, mindre meg.

I sikkerheten til det skjulte ble jeg flink til å ignorere pulsen til mine egne ønsker, min egen sannhet.

Jeg bøyde meg inn i former som gledet andre, i håp om å bli elsket, å være nok, å være verdig. Men ved å gjøre det mistet jeg kjernen av hvem jeg er av syne. Jeg fortynnet mitt eget lys for å gjøre andre mer komfortable i sitt. Jeg stilnet poesien til min sjel fordi jeg trodde den var for dyp, for merkelig, for mye for verden.

Og relasjonene mine reflekterte denne indre verden av kompromisser. Jeg tiltrakk meg folk som også gjemte seg – som hadde på seg egne masker, som ikke kunne se meg fordi jeg ikke viste meg fullt og helt. Mitt skjulte jeg kalte inn de som ikke verdsatte det som var under overflaten fordi jeg innerst inne trodde at det ikke var noe der å verdsette. 

Når vi krymper for å passe inn, kaller vi inn andre som er fornøyde med vårt mindre jeg. Vi trekker inn det vi legger ut: halvhjertede forbindelser, og relasjoner som gjenspeiler vår dypeste frykt for uverdighet.

Men her er sannheten jeg har lært: tausheten min beskyttet meg ikke; det holdt på å kvele meg. 

Det var et kompromiss som skar dypere enn noen avvisning kunne ha. Jeg ga bort deler av meg selv, og til gjengjeld fikk jeg en versjon av livet som føltes tomt og frakoblet.

Det jeg innså er dette: Når vi skjuler vårt sanne jeg, dimmer vi ikke bare vårt eget lys, men frarøver også andre sjansen til å virkelig se og kjenne oss. Våre barn, våre venner, våre kjære – de lærer av energien vi bærer på. Når de ser at vi vrir oss for å passe inn i en form, lærer de å gjøre det samme. Men når de ser oss stå høye i vår autentisitet og si sannheten vår selv når stemmen vår rister, lærer de at deres egne stemmer også er verdige. De lærer at det er kraft i forskjellen, at det er skjønnhet i dybden.

Da jeg innså det; begynte noe å endre seg. Jeg begynte å lytte til den lille, vedvarende stemmen inni meg, den som snakket fra magen min, og oppfordret meg til å være ekte, å være modig. Jo mer jeg lente meg inn i den stemmen, jo mer så jeg min ytre verden forandre seg. Forholdet jeg tiltrakk meg begynte å reflektere en ny type sannhet – dypere, mer på linje, mer nærende. De som kom inn i livet mitt møtte meg i den autentisiteten jeg lærte å legemliggjøre. De lette ikke etter maskene; de lette etter sjelen.

I dag spør jeg meg selv: «Uttrykker jeg meg selv fullt ut? Tillater jeg de poetiske, dype og rå delene av meg å puste?» Svaret er ikke alltid et rungende "ja", men det er en pågående samtale. Det er en mild invitasjon til å være mer, dele mer, leve mer åpent, selv når det føles ubehagelig.

Så, til de av dere kvinner som fortsatt er stille, som fortsatt holder sannheten tett til brystet – dette er for dere. Dette er for de øyeblikkene du kjenner stemmen din stige som en bølge, men trekker den tilbake, usikker på om verden kan håndtere dybden din, skjønnheten din, forskjellen din. Dette er for de delene av deg som er lei av å være liten.

Jeg inviterer deg til å bli med meg i denne utforskningen av selvet, i kunsten å utfolde seg. La oss møte oss selv med mildhet og nysgjerrighet, og la våre sanne farger skinne, uansett hvor rotete eller dristige de måtte være. La oss bli eksempler på hva det vil si å leve autentisk for de som ser opp til oss, som elsker oss, som trenger at vi er modige, slik at de også kan være det.

I dag ønsker jeg min egen dybde velkommen. 

Jeg omfavner mitt poetiske hjerte. 

Jeg ærer stemmen min som hellig. 

Og jeg inviterer deg til å gjøre det samme. 

La oss ikke lenger gjemme oss i stillheten, men gå inn i skjønnheten i fullt uttrykk, vel vitende om at ved å gjøre det utvider vi ikke bare våre egne liv, men verden rundt oss.

For det verden virkelig trenger er den virkelige deg – den som er villig til å bli sett, å bli hørt, å være unnskyldende i live.

Varm hilsen

Elene xx