"Frihet" fra frykt
Freedom of fear/
Jeg sitter alene i en kinosalen & tårene triller.
Ord om" frihet fra frykt" kommer til uttrykk etter opplevelsen.
Filmen handler om vold i nære relasjoner, det handler om kontroll og undertrykte følelser.
Det handler om å "Eie" den andre og korrigere omgivelsene etter tanker og opplevelser som virker sanne i øyeblikket, tanker som fyller en persons psykiske tilstand i øyeblikket, omgivelsene har frykt for mer uro og kritikk, derfor blir uro trygget, sikret og tilfredstilt gjennom og godta kontroll.
Det handler om et sterkt behov om å bli anerkjent og at behov ikke blir oppfylt på en tilfredstillende måte - Det blir ikke utført på en "riktig måte", i det uriktige skjer et møte med svakhet, som defineres som uønskede følelser av sårbarhet. Et ønske om å ikke bli sett som svak. Svakhet er totalt misforstått, istedenfor for å føle sin egen sårbarhet og erkjenne hva som oppstår av følelser i kroppen blir det i et møte med vold og total psykisk overgrep. Dermed ruller filmen i gang.
Hva er egentlig kontroll undrer jeg?
Jeg undrer meg over hva som skjuler seg i behovet for kontroll.
Når kontroll er driveren av livet er skjulestedet for alle følelser gjemt godt i dypet. Uviten om at den ekte driveren av "livs-magi" til all livs-styrke ligger gjemt akkurat der...
Mulig i "det som ikke skal snakkes om" dypt under overflaten. Det handler om å overstyre det opprinnelige såret fra tidligere oppvekst/barndom. Det som kanskje har ligget gjemt, men likevel ulmet opp i generasjoner av tid.... Istedenfor å føle og erkjenne. Så eksploderes det i sinne, sjalusi, misunnelse, overgrep og vold.
Hva skjer med kroppen når unnvikelse får regjere fritt, påføring av makt, dytte egen frykt over på andre, dytte unna følelser, dytte unna det som føles uriktig og feilaktig, dytte unna skyld, dytte unna alt det som virker ukjent?
Det handler om å "trykke ned". Og peke på hvem som har skylden.
Det som kjennes usikkert hevdes i en kontrollert sikkerhet, kontroll er liksom sikkerheten og det skapte trygge. Det ukontrollerte er sårbarheten som blir overskygget og overstyrt. Det blir kvelt og ikke følt.
Det å være i en kontrollert relasjon skaper mer frykt og avstand. Det å stenge av følelseslivet helt resulterer i å undertrykke det innerste potensialet, det modigste og det vakreste av "fargene" vi har, det å "miste styringen" gjennom en kontrollert sort/hvitt oppførsel, gjennom frykt for omgivelsene, manipulering, inaktivitet i følelseslivet eller fravikelse & unnvikelse kan være det mest smertefulle opplevelser av alle.
Fordi forbindelsen og tilliten til kjærlighet blir avstengt og brutt.
Det handler om sårbarhet og undertrykte overlevelsesstrategier, det påfører etter hvert mer smerte og istedenfor legges skylden andre steder enn å føle på kroppens signaler.
Det er "trist som faen". Når psykiske overgrep skjer i nære relasjoner.
Da handler det mest om undertrykte følelser og ansvarsfraskrivelse. Alle er i utgangspunktet såret på en eller annen måte. Voldsutsatte forteller ofte det slik; "jeg ville ikke at noen skulle vite om det".
Fordi det å snakke om vold er liksom tabubelagt og skam-fyllt. Hvordan kan vi sitte å holde på vår egen frykt alene og tro på at det skal gå bra?
Et voldsoffer i en relasjon kan fortelle at det var "min feil at han slo, min feil at volden skjedde". Den som utfører vold blir på en måte unnskyldt av offeret. Kontroll kommer snikende og er skremmende...
Det er et underliggende udekket behov som ikke "fylles". Det handler om at andre mennesker skal fylle dette behovet.
Det å miste kontrollen kan kjennes ut som å miste seg selv derfor så voldsomt. Kontroll virker som det eneste umiddelbare utvei eller løsning. Det å unnvike følelser blir det komfortable som tilslutt blir normalen. Normalen blir å klandre andre for å ikke føle det selv.
Når den ukomfortable frykten blir utfordret kommer de sårbare følelsene til syne. Da blir det vinn eller forsvinn.
Når kontroll eller offer-rollen blir utfordret i en relasjon vil livet overkjøres av stress og paniske tanker. En ond sirkel starter. Fordi når rollene i relasjonene er skapt skjer ikke endringer før roten til kilden blir sett, følt og lyttet til.
Mest av alt at frykt blir erkjent og holdt varsomt i armene som et lite spedbarn.
For det er en vei tilbake til den opprinnelige uskyldige indre kjærlighets-kraft. Godhet mot det usette, usnakkede og ufølte. Kraften i det opprinnelige uskyldige, ligger i "det som ikke vil føles på, snakkes om eller bli sett". Det kan være fælt å erkjenne akkurat det.
Våge å føle. Våge åpenhet. Våge å ikke lukke øynene. Erkjenne og ta ansvar for sine handlinger er tøft når en viser det sårbare åpent. Likevel så lindrende og gi livet tilbake til følelsene. Det er verdt det.
Det er hinsides kjærlighet bak et avslørt tåkete blikk. I det øyeblikket vi stopper å tro på vår egen fortelling om oss selv. At jeg er et "offer og jeg er "udugelig", jeg er ikke elskbar...
Det uskyldige lille barnet i oss vil alltid hjem til fred i hjertet.
Det er helt åpenbart at kjærligheten ligger og venter i det mykeste hjertet.
Uten å våge det sårbare - blir det et konstant møte med et rådvilt frykt-fylt hjerte på flukt fra sitt eget hjem.
Det er et helvete å leve med... Fordi da er du stadig på flukt fra sannheten om deg selv.
Det å erkjenne dypet av sitt eget indre hjerte-behov handler tilslutt om å tilgi...Overgi seg. Gi seg selv tillatelse til å føle på kroppens signaler.
Tillate å gi slipp på "fryktens" faste grep... Hvem ville du være uten å kjenne på frykt?
Kan det være så enkelt? Kan vi virkelig frigjøre "oss selv" fra fortidens lenker?
Om ikke det - så skal frykt i hvert fall ikke "eie" meg,
jeg vil behandle den med den aller ytterste hensyn.
Elene