Å overgi seg til kjærlighet,- er vel den eneste måten vi kan være kjærlighet på? 

Det mest uskyldige, sårbare og mykeste av alt i oss er kjærligheten. Vi mennesker har en indre naturlig omsorg for å beskytte og hjelpe de vi er glad i, særlig barn og dyr beskytter vi med stor ømhet og kjærlighet. Hva om "barnet i oss selv" alltid er tilgjengelig også som voksen. 

Som barn er vi uten dømming og forteller ting akkurat som det er uten tanker om hvordan det kommer ut, ikke før vi blir irettesatt eller fortalt om hvordan ting burde være sånn eller sånn da gir det en gjenklang på en ønsket oppførsel. Opplevelser som dette former oss;  Barn tåler uendelig mulig irettesetting uten å ta igjen. Da programmeres vi til å tro på det som blir en måte å leve på i verden, en innlært måte fra barnsben av. Det lever i oss som voksen. 

Hvordan dette utspiller som voksen kan være helt uskyldig og ubevisst. Det kan skinne igjennom i adferd.

Sannheten dekkes over av noe annet enn det som virkelig er sant. Vi kjenner det under alle lagene som hviler på innsiden av oss. Vi kan kjenne om noe er sant eller ikke. Det er medfødt vår intuisjon og viten om kjærlighet til alt som er. Vi lærer oss på en måte bort fra det. Vi begynner å beskytte oss mot å bli såret eller vise sårbarhet. Fordi det er kanskje fortalt oss om en uønsket adferd, at det er noe barnlig ved å vise seg åpen, kjærlig, trengende og sårbar. 

Sannheten er at det å vise åpenhet og sårbarhet inviterer mer varme inn og mer mykhet i livene våre. 

Derfor tror vi på det vi tenker om omgivelsene våre utifra dømming, da kan vår illusjon om verden være en falsk lede-trå i livet. Det tar deg på av-veie. Det å beskytte oss selv fra det som holder oss vekk fra å føle. Det å føle det vi egentlig ønsker og uttrykke gjennom oss. Det blir å holde oss selv nede.

 Det å undertrykke følelsene våre blir som å gjemme seg enda dypere inni i oss selv. Det gjør noe med oss.

Vi lærer om intimitet og kjærlighet gjennom våre omgivelser. Når dette undertrykkes vil det falle naturlig å tro på tankene vi har om det. Vi skaper en slags beskyttelses-hinne og overlevelsesstrategi fra dårlige opplevelser. " Til neste gang noen gjør sånn eller sånn mot meg, da har jeg alt klart, da er jeg alert og beskytter meg".   

Hvordan vi vokser opp og hva vi opplever som voksen er hvordan det hele spiller ut i virkeligheten av våre liv, men det underliggende forsvinner aldri, den uskyldigheten og selv-kjærligheten forsvinner egentlig aldri. Det forblir alltid et ønske om noe å komme tilbake til og komme "hjem" til. Når vi søker oss bort fra det kan det være smertefullt og tomt, det kan kjennes ut som en "mangel" på noe. Derfor leter vi etter noe å fylle mangelen med og søker etter påfyll utenfor oss selv. Fylle opp og med substitutter og fylle opp tomheten innenifra. Det er kun kortvarig. 

Det kan være å lete etter noe vi tror gir mening og glede andre steder enn i oss selv. Det kan være å lete etter kjærligheten og bekreftelser hos andre.  Når vi ikke finner det i omgivelsene våre vil det kjennes på innsiden. En mangel. Det å unngå og kjenne på mangelen av noe kan vokse og bare bli større dess mer vekk vi vil fra det. Paradox.

Hva om det er går an å leve ut vår innerste drømmer uten å gjøre dem mindreverdig, at det vi opplever i livet skjer på innsiden av oss selv og ikke på utsiden. Hva om alt kan være mottagelig når vi forstår hvordan lidelsen skjer, hva om det er noe utenfor det vi tenker og tror om oss selv og andre. Hva om alt er oppnåelig ?

Den kjærligheten som er underliggende alt annet er den ekte og den er uendelig. Den er alltid tilgjengelig bakenfor all beskyttelsen og tanker vi tenker om det. 

Når noen virkelig lytter på det "noe" innenifra kan vi kjenne det, vi kan føle det når noen lytter på oss uten dømming. 

En hund, en katt generelt dyr tiltrekker oss dypt, fordi dyr er naturlig kjærlige uansett hvordan dagen vår er. Et barn finner omsorg i dyr eller i et "kosedyr" også når de er usikre på omgivelsene, ofte blir kosedyrene tryggheten før søvn. 

Hva skjer når det vi som voksen blir knyttet til forsvinner? Barn gråter og uttrykker seg.  Som voksen kan vi fortsatt kjenne på å være knyttet til noe som "gir trygghet", men det er noe annet som må fylle opp behovet. Det blir en falsk trygghet. Mobiltelefonen kan være en trygghet for å unngå følelsen av å unngå seg selv, som om vi må ha noe annet for å være trygg i omgivelsene. Vi fortsetter å tro på at vi "trenger noe" for å fylle oss med trygghet for å kjenne på trygghet.  

Den kjærligheten og tryggheten er egentlig tilgjengelig hele tiden i alle, når vi er villige til å være i kontakt med kjernen i oss, eller det "lille barnet i oss". Gi omsorg til det. Ikke minst, ikke unngå følelser som ønsker omsorg, vær myk mot deg selv. Vær snill mot deg selv.  Gråte når vi trenger å gråte, fortelle når vi trenger å fortelle, det er ingen som er mer unik på livet enn noen andre. I dypet av oss alle er vi det samme. Der er vi alle unike. Det er ingen i hele universet som er så unik som akkurat deg, du er helt unik på være deg. På godt og på vondt. Det finnes ingen som deg i dine uttrykk, i dine drømmer, i din sjenerthet, i din åpenhet, i din smak, i din forakt, i din håpløshet, i dine gjøremål, i din væren, din stemme, i dine indre ønsker og din sårbarhet. Derfor er du vakker!

Det undrer meg hvor lett det er å rømme vekk fra det innerste kjernen av oss, det som puster oss og ikke dømmer oss. Det som er rolig, det som er så klart og tydelig, men likevel så abstrakt å ordlegge når det er  noe så kraftfullt som egen-kjærlighet som er selve drivkraften bakenfor alle gode følelser i oss. Det er det som vi "danser i takt med" i livet, når vi er i flyt med livet selv.

Når vi er gode mot oss selv, er vi gode mot omgivelsene våre, når vi tillater å åpne avstengte dører i oss for så å dele de, da gir det plass for oss å puste i vår egen kraft. Vår innerste kraft, vår indre kraft som er så uendelig stort om vi lar det slippe til. Hvorfor da gå rundt og gjøre oss selv og andre så små i denne verden?

Det å kjenne på mangelen i seg selv er å føle på det som vil bli sett av oss. 

Det å gi seg hen til det som din kropp ønsker å kjenne på er alltid kjærlighet. 

Uten at vi trekker oss bort fra det, uten å fylle opp det med noe annet. Sosiale medier, jobbing, spising, drikking alt som trekker oss bort fra oss selv er å miste kontakten med den dype kjærlighet som ligger å hviler under alle lag vi har selv "bygget"og skapt oss. Slik at overlevelsesstrategien blir å overleve oss selv. Hva gjør oss egentlig rolig? Gi stillheten og hjertet ditt et lite besøk i hverdagen.

Stikk innom hjertet en tur å kjenn etter og spør deg selv;. Hva er det beste hjertet ditt vil fortelle deg akkurat nå? Hva er det aller helst det vil du skal vite. Sitt med det en liten stund, med hånden på hjertet og kjenn på pusten. Skriv ned hva det vil fortelle.

Vi kan være i kontakt med oss selv i "stormende" kaos og i gråtkvalt sorg. Det er mulig å holde oss selv. Til og med i sorgen er vi ledet på en eller annen måte. 

Som barn kjente vi at alt er mulig. At all kraft og undring ligger inne i oss, som barn flest kan ligge på bakken og titte opp mot skyene og himmelen med stor undring og fascinasjon om hvor stort livet er. Hva med å holde oss selv som himmelen holder skyene, holde oss selv som en mor holder et nyfødt barn som vugger det til søvn. Vi kan holde oss selv i kjærlighet på samme måte.

Barn lærer mye gjennom lek. Det er så mye kjærlighet i leken, den impulsive kraften det er å tillate seg selv å le, den indre kraften som bryter ut i latter, det vil at du berører dens indre kjerne. Din kjerne er kjærlighet. Se deg selv i speilet, se deg selv dypt inn i øynene. Spør deg selv;  Hva er det din sjel vil at du skal vite om deg selv? Det er en stillhet i deg som har en myk & kjærlig stemme. Den som berører deg mykt og holder deg. 

Uansett så mye vi enn prøver å komme vekk fra oss selv, vår egen grunnleggende kjerne er medfødt. 

Vi kan kjenne på lidelsen om vi drar oss selv bort fra det, tror på at vi er noe vi ikke er. Når vi tror på selv-dømming, vår skapte beskyttelses-virkelighet alle de tankene vi har om oss selv i vår verden innhenter oss igjen med lidelse, depresjon, angst og annen kroppslig vondter. 

Det ekte og det vakre i oss er vår egen indre kjerne. Det er større enn tankene. Det er noe uendelig stort bakenfor tankene. Når vi er i kontakt med det som er akkurat nå, er vi alle på en eller annen måte magiske i dette øyeblikket. 

Tro det eller ei. Når du er i kontakt med deg selv og din egen-kjærlighet vil det tiltrekke andre rundt deg fordi vi alle er skapt av det samme uskyldig myke og vi alle vil være i kontakt med den varme gode myke kjærligheten.

Kjærlighet begynner og starter i oss selv, derfor; 

" Å overgi seg til kjærlighet er den eneste måten vi kan være kjærlighet på".

Elene💜🧡♥️