Naturens pauserom. En dans mellom det å huske og det å miste seg selv. "Hva med å gjøre jorden en tjeneste, ikke skjule din naturlige magi"

I stillheten i en kald vinterskog tråkker jeg med bevisst langsomhet, og stopper med mellomrom for å stå i stille fellesskap med de eldgamle trærne. 

Midt i stillheten konfronterer jeg melankolien ved å ikke helt forstå dypet av mitt vesen. Likevel, i disse øyeblikkene av lengsel, lar jeg det vanlige stedet vugge meg, og avbryter sorgen som følger med selvforståelse. 

Hvert bevisst stopp i reisen min er en anerkjennelse av mitt autentiske jeg. Jeg husker min primære essens og bærer den videre, bevisst på at denne erkjennelsen er flyktig og vil gli bort fra minnet. 

Skogen, i sin stille visdom, lærer meg stillhetens kunst, hvor essensen av mitt opprinnelige jeg gjenoppdages. I disse øyeblikkene med pause skjer en gjenfødelse, og jeg bærer min sanne essens fremover, klar over at livets rop og støy kan føre til at jeg glemmer det igjen. Igjen og igjen...

Det er en delikat balansegang, en dans mellom det å huske og det å miste seg selv. 

Å velge å stoppe blir et fellesskap med det guddommelige.

Jeg omfavner tilværelsens gåte og mystikk, puster forsiktig, vever meg inn i vesenet mitt og blir på sin side en forvalter av jorden. 

Når vi villig velger disse pausene, integreres det flyktige møtet med det guddommelige sømløst i våre daglige liv. Vi blir mysteriets voktere, og krysser landet med oppmerksomhet og ærbødighet. 

Å vende oss innover, å gå høytidelig innover, å gå inn i de milde hjertekamrene, er en dyp indre verdig feiring, det er ingen triviell bragd.

Når du beveger deg gjennom verden med ærbødighet, blir du en forvalter for jorden, en oppmerksom skapning som krysser dens landskap. Det er en grunn til å feire, en trass mot kreftene som motsetter seg en så rolig tilværelse.

I disse ømme møtene med din sanne natur, blir du et fyrtårn, en påminnelse om skjønnheten i å omfavne en langsommere, mer oppmerksom måte å være på.

I de bevisste pausene knytter vi en slags forbindelse med det hellige, og tilfører det vanlige med det ekstraordinære. 

Vi, som forvaltere av jorden, beveger oss da mer oppmerksomt, vår sjel innstilt på naturens stille puls. 

Ved å avvise oss selv, legger vi ut på en reise inn i dypet av våre milde hjerter – en handling som mykner er verdig å gi plass, et stille opprør mot en verden som ofte krever en annen type eksistens.

Kanskje jorden kan lære oss noe mer om skjult magi, når alt "ser dødt ut om vinteren", og senere beviser seg i live.

Jo mer vi velger å ta en pause, blir dette korte møtet med det guddommelige & ville natur kanskje vår vanlige tilstand? 

 "Hva med å gjøre jorden en tjeneste, ikke skjule din naturlige magi"

Elene