Om du leser dette så takker jeg nå. 

Å by på seg selv kan gi bedre selvfølelse

Hvordan er det med deg?  Har du noe som du brenner inne med? Noe som har fått ligget der en stund uten at det er blitt tatt på alvor? Det skjer med alt for mange av oss, at vi bare haster på uten å ta hensyn til vår egen selvfølelse. Hvorfor er det så vanskelig å by på oss selv? Har du noen du kan prate med, om alt mulig? Ikke alle har det.

Det er snart helg. Det slår meg hvor mange  mennesker som blir sittende alene og kjenner på tomhet, uten tilhørighet, spesielt i helgene, da er det mange av oss som ikke har noen å være med eller snakke med. 

Det å prate med noen om vårt innerste "sårbare jeg", vår frykt, vår ensomhet eller hemmeligheter - uten at vi kjenner oss dømt i etterkant, det gjør noe med oss. Det er litt spesielt når vi byr på oss selv, det er godt når noen tar oss imot da. Omfavner det sårbare. Det gjør at vi utvikler selvfølelsen både i forholdet til oss selv og til dem vi har rundt oss.

Mental helse er mitt brennpunkt. Jeg har samtaler og lytter til menneskers historier. Det er det beste jeg vet og romme et annet menneske, når det åpner seg opp. Når en forbindelse etableres kan ingen ord helt beskrive hva som skjer, annet enn tilstedeværelse av en slags kobling, en nærhet til det som blir delt er hjertelig til stede. 

Kanskje kan noen spørre du om livet hadde vært annerledes om de hadde bare tatt riktigere valg? Våget mer? Eller lyttet til magefølelsen? Kanskje at livet hadde vært på din side om bekymringene ikke eksisterte? Eller frustrasjon rundt livsvalg, det og ikke ta noen valg i det hele tatt er et valg det også. Det kan kjennes i kroppen når valgene er riktige, og når de ikke er så gode. Det kjennes litt som å gå imot stormen. Det kan kjennes som en tung dør, en motstand. "Riktig, ikke riktig", skal, skal ikke.. litt handlingslammet i øyeblikket.

Noen ganger virker det som om vi bare utsetter det ubehaglige.

Det å by på oss selv og ta plass kan kjennes ubehagelig ut, det kan komme snikende tanker om hvordan vil de andre tenker om oss. Det kan være vanskelig å gi uttrykk for våre egne meninger når våre tanker forteller oss at vi ikke er gode nok. Det er kun våre tanker som forteller oss det. Noen ganger skaper vi det å bli sett og lyttet til noe større enn det faktisk er. Hva om du befrir deg litt fra tanker, og være den du trenger i ditt liv. Uten å måtte fylle det med andres meninger, kjas og mas. Eller "please" alle andre. 

Kanskje det er lett å tro på at mistrivsel er normalen at det er skummelt å stikke oss frem? Mistrivsel kommer innenifra. Når vi går rundt i våre usikre tanker om oss selv, selv snakk - da er det ikke lett å se hva livet byr på av andre muligheter.

Mange konkluderer gjennom intellektet hva livet er. Når lekenheten dør ut, da har hodet tatt over og inn kommer hardhet & livet har blitt plutselig veldig satt og alvorlig. Vi kan ikke tenke oss til hverken kjærlighet, lekenhet eller tilstedeværelse. Når vi er åpne ligger mulighetene der for at vi kan bli sett. Mest sannsynlig skjer det når vi ikke syns synd på oss selv, og tenker dårlig om livet - det stenger oss inne. Det å gå utenfor komfort sonen og by på oss selv er å gi seg hen til det som er -i øyeblikket, velge å stå i noe ubehagelig fra et mer åpent sinn, et åpent sinn søker seg mot "lyset" fremfor mørket. Å være i bevegelse og komme i kontakt med deg selv uten selv dømming er ett skritt fremover mot det.

Det kan være skummelt å dele våre innerste tanker

Det kan være skummelt å dele våre innerste tanker om skam, ja det kan virke skummelt å dele og åpne opp for alt og alle. Det å bli litt synlig.  Men det å se noe nytt om seg selv er en invitasjon både kroppen og magefølelsen elsker, den gode følelsen ligger og vaker og venter på at du skal oppdage det lekne i deg igjen. Vår oppførsel forteller hvordan vi har det. Det er noe ukjent som vi trekkes imot, og når det skjer velger vi heller og bremse oss selv. 

Mange ganger får både skam, anger & dårlig samvittighet leve ut inne i oss. Etterhvert blir det utholdelig å leve slik.

Hva som egentlig skjer er at vi lever oss inn i våre egne tanker og det blir det eneste "vi ser". At det ikke blir plass til "oss selv". Det blir ikke plass til å by på oss selv fordi tankene om oss selv er i veien for alt det.  Det er noe fint å se "bakenfor alle tankene". Det er noe å oppdage der, av stillhet og tilstedeværelse, kreativitet og ro.  Det er godt å dele og alle har vi noe unikt som er verdt å bli lyttet til. 

Det å samtale litt, eller bare "gi bort" et lite smil -det kan bety så mye, uansett hvem en møter på.

-

♥️❤️💜

Elene

Mental helse, veiledning & samtaler: elenenyborg.no