Så. Hva betyr det egentlig å være intim?
Savnet av det nære og intime kan fort bli til noe sårt...
Jeg har hatt mye tanker opp igjennom årene rundt min egen intimitet. Det å våge å avsløre hvem jeg egentlig er. For vet jeg egentlig det...
Hvem den intime "jeg" er?
Det et pågående spørsmål, en oppdagelsesferd uten en endestasjon.
Det er først når jeg oppdager at det jeg ikke vet så mye om det intime -at det slipper tak. Så begynner oppdagelsen på nytt igjen. Det er mine tanker rundt intimitet som berører meg nå, Ingenting annet.
Så. Hva betyr det egentlig å være intim?
Intimitet. Det er et fundementalt behov vi mennesker har - i et hvert forhold. Intimitet er vårt liv, om det er til dine barn, partner, kollegaer, venner uansett hvem det er vi er i kontakt med - intimitet er en del av det hele, hele vårt liv ønsker vi det, søker vi det og ofte savner det. Det handler ikke om sex. - Intimitet innebærer nærhet og gjensidighet. Da må følelsene være skrudd på, at varmen og godheten kan kjennes, kanskje det handler om å våge litt, ikke være redd for å gi av seg selv og vise seg selv fram.
For å være intim sammen med noen handler det om å se dem, lytte til dem, føle dem, høre dem og forstå dem. Det handler om å ta de innover seg fullt og helt hva de sier og gi det fullt og helt tilbake.. det er på mange måter en sanselig opplevelse.
Det å lytte til noen uten å ha tanker om hvordan personen er og fremstilles er befriende. Det kjennes befriende at noen forstår deg. Det gjør noe med oss å være rundt mennesker som ikke har dømmende tanker, men er åpne, rause og er oppriktig interessert i deg som menneske. Det er nesten magnetisk. Fordi det byr på en god nærhet og intimitet. Det berører hjertet.
Det handler også om noe som er enda nærmere og varig, nemlig kjærlighet. Kjærlighet til det gode som bor i mennesket. Det er stort, det er uendelig stort. Det ligger et potensial i all godhet. Det å møte på dette potensialet i menneske er magisk og frigjørende. Da får vi glimt av den vi egentlig er.
Når alt kommer til alt, er vel roten til all nærhet, kjærlighet og aksept.
Vi blir rett og slett mottakelige for å se noe nytt. Det intime fungerer på denne måten. Slik som et lite spedbarn oppdager nye ting, åpen for hvert eneste øyeblikk, sanser og ser, opplever det nye livet - på samme måte kan vi fremdeles oppdage noe nytt. Ved å undre oss over livet, naturen og universet. Det er uendelig mye vi ikke vet om. De menneskene som vi har kjent lenge, står oss nære, også der skjer stadig noe nytt å undre seg over Vi endrer oss hele tiden.
Det bor uendelig mye lidenskap og intimitet i oss alle.
Jeg tenker at det er når vi stopper opp å undre oss over alt mulig, stopper vi oss selv å føle. Når vi ikke føler noe trekker vi oss tilbake fra livet. Når vi tror vi har forstått alt, vet alt - om hvordan alt fungerer, så dør vi litt på innsiden. Vi visner mer og mer bort. Spenningen og intimiteten forsvinner. Gløden er det intime i oss. Når livet blir "konkludert med"og ferdig, da er det ikke lenger noe gåte å løse. Det blir fort at alt dreier seg om noe annet som "din feil"min feil, "rett eller galt" han/hun forstår meg ikke etc... beskyldninger kan lett bli mer synlig. Derfor blir vi alvorlige. Tar ting mer seriøst og kanskje personlig. Så vi reagerer på ting ut i fra dette, og oppfører oss deretter. Det "usynlige såre" ligger på underflaten. Det er når vi ikke blir sett, hørt og lyttet til at undringen over livet visner hen. Det er da på tide å våkne opp. Våkne opp og starte på nytt.
Når undringen får plass i hjerte, skaper det mer nysgjerrighet og intimitet. Når som helst kan vi gi plass til det. Fordi det ligger naturlig for oss.
Det og tillate seg å ikke vite noe om noen ting... kan være som å gå rundt med en gyllen "Pandoras eske" hvor din nysgjerrighet er nøkkelen. Det gir oss mulighet til å stille med et åpen sinn, litt metaforisk -"stupe ut i det store hav og bare flyte med bølgene", kanskje litt for vågalt. Kanskje er det slik vi begrenser oss selv, bare tanken på å ikke vite noe om deg selv, starten på noe annet og nytt?. kanskje frykten for intimitet ligger i savnet av den. Redd for å føle, redd for å miste, redd for å være alene, redd for å elske, redd for å bli elsket, redd for å feile, redd for det stille...
Hvordan lever egentlig frykt for intimitet i oss, ja - se litt på det "låste" og kjenne det på kroppen når det dukker opp. Hvordan lever det i deg? Det er selve innlæringen om hvordan livet bør "se ut" at vi blir usikre. Hvordan vi har opplevd intimitet rundt oss da vi vokste opp gjør noe med tilnærmingen til den senere.
Våger vi å hoppe inn i følelsene våre selv når hjerte har bristet mange ganger? Våger vi på nytt å bli kjent med sider av oss selv vi ikke har kjent siden barndommen? Lekenheten? Det frie?.
Møte med intimiteten i seg selv er en mulighet å fortsette å bli kjent med noe som er ekte og ukjent på samme tid. Det er noe intimt i oss alle som vil bli sett!
Hva hjerte vil er kanskje lett å overse og trekke seg unna.
Det å akseptere oss selv og våre egne følelser er kanskje den største gaven vi kan gi livet vårt.
Det hjelper andre at vi selv våger oss utpå. Det å lytte dit hvor ingen ord trenger å få en avklaring.
Når vi deler oppmuntring, støtte, glede, tårer og åpenhet. Så deler vi av vår varme, vår kjerne, vår raushet og snillhet. Det gir en deilig og god følelse og kjenne seg sett av andre. Det gir energi å være sammen med mennesker som er ekte og rause.
Et smil, en klem, litt forståelse og være hjertelig tilstede. Hver og en av oss kan gjøre det.
Det kjennes godt ut å ikke ha noen forventinger i et møte med et annet menneske, uten forventning om at jobben, familien, venner eller partner skal være på en spesiell bestemt måte. Da gir det rom og plass for at alle kan være seg selv.
Fokuser oppmerksomheten på hva du vil for deg. Den kjærligheten byr på så mye godt.
- "Det du vier oppmerksomhet din til - er også stedet hvor du lever ditt liv"...
Alt det intime i livet, er en invitasjon til å oppdage mer godt hos deg selv.
♥️❤️💜
Elene