"Vil jeg føle på gnisten igjen"?

Har du kjent på det sånn noen gang?

For noen uker siden mottok jeg spørsmål : -"Vil jeg noen gang føle på glede igjen? Gnisten er bare borte.. "Hvordan kjenner jeg på gnisten igjen" -" Er jeg dømt til å mistrives" ?

Alle har vi på en eller annen måte opplevd hvordan gnisten kiler litt på innsiden, brennende interesse for noe, i møte med begjær, forelskelse, temperament, mestring, latterkrampe, glede og lek, kanskje bare kjenne at en er god nok. Alt dette er tilgjengelig i oss. Det er når vi tenker oss vekk fra alt dette deilige at "lyset blir mørkere". kanskje vi faktisk kan tenke oss vekk fra det, men vi kan ikke komme oss bort fra selve gnisten, for det er livet selv.

- Gnisten er selve det som puster deg. Det som er driveren i deg, det som banker i deg. Selve elektrisiteten til livskraften i deg. 

Livsgnisten ses i øyene - vi ser det hos barna... livlige og ekte. Vi ser det hos mennesker som stråler av godhet og varme, som er glad for det livet gir. Vi ser det hos mennesker som elsker, er nysgjerrig på livet, nysgjerrigheten er til å ta og føle på. Vi har alle muligheten til å imøtekomme det, rett og slett komme i kontakt med det. Det er mulig å kjenne på gnisten igjen.

Takknemligheten kaller oss tilbake, og den kaller gnisten tilbake - også nærmere kjærlighetskraften, selveste livskraften til alt som er. 

Det å fortelle oss selv at vi er dømt til å ikke føle på noe godt igjen- er som å dempe vårt eget lys, dempe vårt eget følelsesliv. Som i utgangspunktet er et indre skapt tankebilde som etterhvert lagres til en følelse og virker sant. Følelser er et budskap. De sender oss signaler om oss selv. Det finnes mange måter vi kan dempe vårt eget følelsesliv på. Noen ganger virker det enklere og ty til andre ting enn og kjenne på følelser. 

Det er når vi kjemper imot noe som er naturlig at følelsene våre kjennes så veldig ekte ut. Følelsene blir sterkere dess mer vi ikke vil anerkjenne dem.

Noen ganger kan virke som om følelser er satt i gang av andre enn oss selv. Den følelsen forteller også om noe annet. At vi er tenkere, og har et behov for å fikse og ordne opp i livene våre. Ta kontroll og anta ting ut fra vårt eget "tanke ståsted".  Da oppstår det misforståelser. Hva vi enn "tenker" om noe, uansett hva det er så skapes det ut i livet, ut i vår egen indre virkelighet.

Når som helst kan vi pulverisere denne tankestrømmen. Ved å se tankene for hva de er. Det handler ikke om hvordan fortellingen er rettferdig eller ei  - Det å gi seg hen til å akseptere det som er - akkurat nå, er ett stort skritt fremover. Det vil gjøre at tunge tanker vil roe seg, snart gå over til noe annet. At ting får tid til å roe seg, en følelses-storm vil alltid på et tidspunkt roe seg igjen. 

Nøkkelen her å være bevisst om vi lytter til kroppen eller tankene vi har om den.. Holder vi fast på det som "angriper oss"  blir vi på en måte liggende "nede for telling", uten å se hvem som slåss med hvem. I en indre kamp slåss vi kun med oss selv.  

- Går det an å bli nysgjerrig på vår egen mistrivsel?

Vi går oss litt ville inne i oss selv og tror på at ting er så komplisert, etterhvert dukker setninger opp som "jeg er udugelig", gode ting vil aldri skje med meg, andre fikser livet-ikke jeg, "jeg er ikke verdt noe" - og slik begynner en indre spiral av tanker og følelser og smerten blir større og større, det drar oss langt ned i ett sort hull. Det er ikke noen ende på denne spiralen. Dess mer det er av slike tanker dess mer setter det seg fast. Dess mer dimmes ilden. Da blir det mer komplisert, og gnisten slipper ikke til.

Hvordan kan en rive seg løs fra et slik fastlåst mønster?

Hvor lett føles ikke livet når gnisten er i full sving på innsiden? Ofte skjer det når vi fokuserer på noe vi liker å gjøre og det oppstår naturlig. Hvert øyeblikk har vi mulighet til å være til stede i livet istedenfor å bare være knyttet opp til tankene. Gode idéer kommer ofte når vi er stille eller gjør noe annet enn det vi har planlagt. Idèer kommer naturlig. Gnisten og lysten dukker opp naturlig. Når vi gir oss hen til det som ikke er kontrollert. Dess mer vi gir oss hen til det som skjer naturlig, dess mer gnist kjenner vi.

Tanker virker sanne, men hva om dette kun forteller om hvor vi velger å ha fokuset vårt? 

Det å holde på et negativ fokus om at en er "dømt til et dårlig liv" vil følelsene etterhvert respondere på dette. Når følelsene eller"vannhjulet" er i gang er det vanskelig å stoppe det. Følelsene forteller kun hvor fokuset vårt er i øyeblikket. Det er det verdt å lytte til, ikke hva tankene forteller. 

Når vi går rundt i våre egne "selv dømmende tanker, så skjer det noe med oss tilslutt. Det kan oppleves at det eneste vi gjør er å overleve livet, istedenfor å la livet leve oss, og leve det fullt & helt ut. Det er god begynnelse og bli mer bevisst på hva en går rundt og forteller om seg selv. Det blir tilslutt en sannhet. 

- Hva om vi overrasker oss selv og gjør noe som ikke er forventet av oss..  

Kanskje det ligger en forventning som handler om å prestere mer? Gjøre mer? Være mer?  Hva om alt ligger hos deg.  Hva med å si ja takk til noe du egentlig har hatt lyst til å gjøre lenge. 

Så neste gang, følg det som er ektefølt og ditt. Det som er ditt i deg gjør at du løfter deg selv opp fra noe som er fastlåst. Begynn i det små. Se hvordan det går. Hva med å gjøre noe rebelsk som å være tro mot dine egne ønsker og behov. Våge å ikke vite om utfallet av dine gjøremål. Vegrer du deg fremdeles, overrask deg selv. Gjør det!💜  I alt dette antennes gnisten. Det å lytte til hjerte kan virke skummelt noen ganger fordi det virker nytt for oss.

I det vi begynner å ta ansvar for oss selv og egne reaksjoner tennes noe i oss. Gnisten er selve lysten, kjærligheten til alt som er, alt som er av godhet. Som en liten glo oppstår ved varme så vises det i bevegelse. - Vær i bevegelse. Glød. La din varme gløde og stråle. La det skinne. La all gnister i deg varme en hver sjel som kommer nær deg. Varme gir mer varme. 

Slik jeg ser det, så er vi egentlig alle èn og samme "glødelampe"... 

-

Elene

♥️❤️💜

elenenyborg.no