Når vi begynner å ta oss selv på alvor, skjer det noe.

Vi snakker ofte om grenser som noe vi må lære å sette.

Å si nei, å si fra, eller å trekke en grense når noe blir for mye.

Men kanskje begynner grenser et annet sted.

Kanskje begynner de lenge før ordene kommer.

I et lite ubehag.
En stramming i kroppen.
Et ønske om avstand, trekke seg tilbake.
En følelse av at noe ikke stemmer.

Noe i oss vet.

Likevel er det lett å gå forbi disse signalene. Vi tilpasser oss, tåler litt til
eller forteller oss selv at vi ikke burde bli så påvirket.

Og noen ganger oppdager vi først grensen, når vi allerede har gått langt forbi den.

Da kan reaksjonen bli stor.

Vi kan bli sinte, trekke oss helt unna eller kjenne oss overveldet og etterpå tenke at problemet er at vi selv reagerer for sterkt. Men hva om spørsmålet noen ganger er et annet?

Hva om vi ikke reagerte for tidlig, men lyttet for sent?

Det betyr ikke at alle sterke reaksjoner skyldes overskredne grenser, eller at enhver følelse må få bestemme hva vi gjør.

Men følelsen kan få ha betydning.

For grenser handler kanskje ikke bare om hva vi tillater andre å gjøre. De handler også om hvilket forhold vi har til det som skjer i oss.

Hvis vi ofte overprøver vårt eget nei, blir det vanskeligere å kjenne hvor grensen går.

Hvis vi stadig gjør våre egne behov mindre viktige, kan grensene etter hvert bli uklare også for oss selv.

Derfor kan det å sette grenser begynne med noe langt stillere:

Å ta seg selv på alvor.

Å legge merke til det som melder seg før det må rope.

Og kanskje får både ja og nei
en annen betydning da.

For noen ganger kan det å si ja
til seg selv bety å si nei til den andre.

Ikke som en avvisning.

Men som en anerkjennelse
av at også det som skjer i meg
har verdi.

Jeg er her. Jeg kjenner dette.
Og jeg tar det på alvor.

Elene