Hva betyr det egentlig å kjenne etter?

Vi hører det ofte. Kjenn etter.
Lytt til kroppen.
Vær mer i kontakt med deg selv.

Men hva betyr det egentlig
når du står midt i et liv som bråker?

Når hverdagen er full av barn, ansvar, jobb, stress, relasjoner, uro og ting som må løses.

Når nervesystemet ditt allerede går på høygir.

Når du knapt har tid til å puste ferdig en tanke.

Da kan det å “kjenne etter” nesten føles provoserende.

Som enda en ting du ikke får til.

Eller verre

kvalmende.
Frastøtende.
Ubehagelig.

For hvem vil vel stoppe opp hvis stillheten betyr å møte alt du har løpt fra?

Hvem vil kjenne etter
hvis det du finner er skam?

Skyldfølelse, tomhet eller sorg.

Et liv der du har vært så opptatt av å fungere
at du ikke engang vet om du elsker deg selv.

Og kanskje er det den delen ingen snakker nok om.

At for noen mennesker
er ikke veien hjem til seg selv myk og vakker i starten.

Den kan kjennes rå.

Fordi du møter stedet i deg
som har vært alene lenge.

Stedet som lærte tidlig
at andres behov kom først.

Stedet som ble flink til å tilpasse seg.

Stedet som ga seg selv bort
for å beholde kjærlighet.

Så hva betyr det da egentlig å kjenne etter?

Det betyr ikke nødvendigvis
å sette seg ned og føle alt på en gang.

Det betyr ikke å drukne i smerte.

Det betyr ikke å analysere hver følelse.

Noen ganger betyr det noe mye enklere.

Å merke at brystet strammer seg
når du sier ja og egentlig mener nei.

Å kjenne at kroppen blir tung
rundt mennesker du hele tiden må forsvinne hos.

Å legge merke til lettelsen
når du endelig sier sannheten.

Å merke hvor sliten du er
av å bære alt alene.

Å kjenne at noe i deg
ikke orker å gå imot seg selv lenger.

Det er også å kjenne etter.

Og noen ganger
kan det begynne med at noen andre holder et rom for deg.

Ikke fikser deg.

Ikke dømmer deg.

Ikke skynder på deg.

Men møter deg rolig nok
til at du en dag kan begynne å møte deg selv.

Det er ikke svakhet.

Det er slik mange av oss lærer trygghet for første gang.

Vi låner regulering
til vi bygger vår egen.

Vi låner nærvær
til vi kan være nær oss selv.

Vi låner kjærlighet
til vi kjenner at noe av den også kan gro innenfra.

Og kanskje vil kroppen din noe nå.

Ikke straffe deg.

Ikke ødelegge deg.

Ikke gjøre livet vanskelig.

Kanskje vil den bare ha deg tilbake.

Tilbake til stedet
der du en gang sluttet å lytte.

Tilbake til delen av deg
som ble satt til side for å overleve.

Tilbake til hjertet
som også trenger din lojalitet.

Det trenger ikke skje dramatisk.

Det kan begynne stille.

Med ett ærlig pust.

Ett nei.

En tåre du ikke skyver bort.

Et valg om å bli
når du vanligvis ville forlatt deg selv.

Kanskje er det dette heling noen ganger er.

Ikke å bli en ny person.

Men å komme tilbake
til den du aldri egentlig sluttet å være.

Elene